Isla Tortuga og bioluminescens på én dag, fra Tambor-brygga

Du trenger ikke velge. Isla Tortuga om dagen, det lysende havet om natten — én båt, én ettermiddag på øya og én lang kveld som ender med at vannet lyser opp rundt hendene dine.

Jeg heter José Cardoza. Jeg bor i Santa Teresa de Cóbano på Nicoyahalvøya og har guidet begge disse turene i årevis: øya om dagen, det bioluminescente vannet etter mørkets frembrudd. Gjestene stilte alltid det samme spørsmålet — kan vi gjøre begge deler? Nå kan du det, samme dag, fra samme brygge.

Slik blir dagen

Vi møtes ved broen på Tambor-brygga og drar klokka tolv. Vi krysser Nicoyabukta til Isla Tortuga — en ubebodd øy med hvit sand, varmt vann og et rev fullt av fisk. Du snorkler, spiser, bader, ligger i sanden og gjør ingenting. Lunsjen er inkludert.

Når ettermiddagen kjølner, setter vi kursen hjemover. Og det er nettopp dette som gjør turen: vi legger opp returen slik at vi fortsatt er på vannet når lyset forsvinner.

En gang etter seks, når det er ordentlig mørkt, begynner havet å svare. Hver håndbevegelse, hver krusning fra skroget blir blågrønn. Vi blir liggende med det i omtrent en time. Tilbake på brygga rundt sju.

Hvorfor de to halvdelene hører sammen

Øya og gløden er motsetninger, og det er hele poenget. Ettermiddagen er lys, varm og full av liv — snorkel, fisk, salt, mat, noen som ler lenger borte på stranda. Natten er mørk og veldig stille. Nesten ingen snakker når det begynner. Folk stikker bare en hånd i vannet og ser.

Å gjøre dem på hver sin dag er helt greit, og mange gjør det. Men å gå rett fra det ene til det andre, i samme båt, med det samme saltet på huden, gir noe ingen av dem gir alene.

Hva bioluminescens egentlig er

Lyset kommer fra dinoflagellater — mikroskopisk plankton som lever i disse farvannene og blinker når vannet rundt dem beveger seg. Millioner samtidig, som svar på hånden din, åra, en fisk som skyter av gårde under båten. Det er ikke et triks av måneskinnet, og det er ikke reflektert lys. Organismene lager det selv.

Det skjer hele året i Nicoyabukta. Det som varierer, er hvor lett det er å se — og det avhenger nesten bare av hvor mørk himmelen er.

Den ærlige delen: hvor mye glød du får

Omtrent en time, og bare etter klokka seks, når det er ordentlig mørkt. Det er kortere tid i gløden enn på den rene natteturen min, og jeg sier det heller nå enn at du oppdager det i båten.

Det er byttet denne turen gjør: du gir fra deg litt av gløden og får en hel ettermiddag på øya igjen.

Månen betyr mer enn noe annet. En natt nær nymåne er vannet spektakulært. Nær fullmåne er himmelen lys nok til å vaske bort mye av det — fortsatt vakkert, men mildere.

Så helt rett fram: er bioluminescensen det eneste du kom til Costa Rica for, ta heller den rene natteturen. Den går fra Paquera, bruker lengre tid på vannet, og vi kan velge en natt uten måne. Men vil du ha en hel dag på sjøen med gløden som avslutning, er dette turen.

Hvem passer det for

• Reisende med én ledig dag — har du bare plass til én utflukt, er dette den som gir deg mest av bukta.
• Familier — øy-halvdelen er enkel og grunn, og barn blir helt ville, på den beste måten, når vannet begynner å lyse.
• Par — jeg har sluttet å telle hvor mange som blir stille på veien hjem.
• Fotografer — én advarsel: mobilkameraer klarer ikke å fange bioluminescens. Ikke ditt, ikke mitt. Dette må du være til stede for.

Noen ord fra en lokal guide

Jeg har krysset denne bukta flere ganger enn jeg kan telle, i dagslys og i mørket, og den andre halvdelen av denne turen tar meg fortsatt. Du bruker ettermiddagen på å se på øya. Så går sola ned, motoren blir nesten stille, og alle lener seg over ripa samtidig.

Ta med en jakke. Det blir kjølig på vannet om natten, og ingen tror meg før vi er der ute.

¡Pura vida, mae! Vi ses på brygga.

— José